Mye er blitt sagt (og skrevet) om Haugesund kommunes dårlige økonomi. Derfor er det gledelig at kommunen tar sitt kulturelle ansvar alvorlig, og formidler litteratur til publikum. På kommunens hjemmeside kan man gratis laste ned boka "Mulighetsstudium om storkommune på ytre Haugalandet" av Agenda Kaupang. Imidlertid er det grunn til å stille spørsmål ved om denne boka bør danne mal for kommunens framtidige utgivelser. Jeg vil her gi en kort analyse av boka.
Hvilken sjanger er det snakk om?
Kaupang har reist rundt i kommunene Sveio, Tysvær, Karmøy og
Haugesund (og skriver av og til litt om Bokn – sjøl om forfatteren presiserer
at de egentlig ikke vil ha besøk). Tittelen «mulighetsstudium» antyder at
forfatteren ønsker å beskrive en tilstand inn i framtida. Kaupangs utgangspunkt
ser ut til å være at han ønsker å beskrive ei framtid med bare en kommune –
dagens kommuner skal oppløse seg sjøl og bli til «Ytre Haugalandet». Den som
forventer seg en sciencefictionroman blir dessverre skuffet. Her sies det
veldig lite om tekniske og sosiale nyvinninger i framtida. Lenge trodde jeg at
det kanskje kunne være en politisk roman på linje med Thomas Mores «Utopia» -
at vi skulle få en roman med tvisyn på et samfunn av en helt annen karakter enn
det vi kjenner. Men heller ikke her ble mine forventninger møtt. Beskrivelsen
av kommunen som ikke er – «Ytre Haugalandet» - blir alt for statisk til at den
kan si oss noe om de forholdene vi lever under i dag, og gi nye perspektiver på
måten vi organiserer samfunnet. Jeg har derfor valgt å se på denne boka som en dannelsesroman
– en roman hvor Kaupang beskriver sitt møte med kommunene slik de er – og en
lengsel mot kommunen som ikke er.
Språklige svakheter.
I språkføringen ligger en av Kaupangs svakheter – boka er
preget av slapt og til dels uforståelig språk. Hvilket tyder på at Kaupang
kanskje burde ha valgt et tradisjonelt forlag, slik at han kunne fått hjelp til
å lese korrektur og bearbeide boka før den ble utgitt? Det ser ikke ut til at
Haugesund kommune har bidratt med korrekturlesing eller andre språklige
forbedringer.
Hele første kapittel er «klipp og lim» fra
stortingsmeldinger og rapporter fra «ekspertutvalg». Dette gir naturlig nok et
heller tørt og byråkratisk språk – og dessverre henfaller Kaupang til denne
aktiviteten flere ganger i løpet av boka. Her hadde det vært en stor fordel om
han hadde henvist til de aktuelle dokumentene – så kunne de spesielt interesserte
ha lest disse i tillegg. På den annen side skal Kaupang ha kreditt for at han
ikke utgir andres tanker som sine egne – i så måte kunne flere forfattere ha
lært av det.
Dessverre for Kaupang, blir språket dårligere og mindre
tydelig når han sjøl skal ordlegge seg. Noen eksempler på språklige problemer
kan belyse dette:
Utydelighet – som for eksempel i denne passasjen: «Når det gjelder øvrig regional
statsforvaltningen, inngår Sveio med de øvrige kommuner i om lag halvparten.»
Her klarer han ikke å bestemme seg for om han skal bruke bestemt eller ubestemt
form – og hva det betyr at Sveio og de øvrige kommunene inngår i om lag
halvparten av statlig regional forvaltning forblir høyst uklart.
Uforståelighet – som for eksempel i dette utsnittet: «Men også summen av samtlige kommuners valg
og prioriteringer for eksempel innenfor gjelder bolig, næringsarealer og sentre
har betydning for transporten samlet sett.» Gjentatt lesing av denne
setningen gjør det komplett umulig å forstå hva Kaupang egentlig prøver å si.
Rene korrekturfeil – som for eksempel her: «Nåværende situasjon innebærer at det er for
eksempel er krevende å gjennomføre en mer restriktiv parkeringspolitikk av
frykt for svekket konkurransekraft for egen kommune og sentre.» Her ville
et forlag enkelt og greit ha strøket en «er».
Begrepsforvirring – som her: «Kommunene forholder seg for eksempel også til ulike veiledningsregimer
fra to par fylkesmannsembeter og to par fylkeskommuner innenfor planlegging.»
Dette betyr at kommunene forholder seg til 4 fylkesmenn og 4 fylkeskommuner –
noe de sannsynligvis ikke gjør. Hvilket kan føre tankene til at Kaupang kan ha
en bakgrunn innen sportsjournalistikk – der de jevnlig opererer med utsagn som
«akkurat nå er han den raskeste mann i verden på to par ski».
Her er det dermed et stort forbedringspotensial til neste
utgivelse fra Kaupang. Er det da slik at et noe ubehjelpelig språk skjuler
bokens øvrige litterære kvaliteter?
Æ vil vær en lykkelig gjænnomsnittsmainn
I sin streven etter å forstå Ytre Haugalandet, ser det ut
til at Kaupang har latt seg inspirere av Åge Aleksandersens hitlåt. Kaupang
simpelthen elsker gjennomsnitt. For å vise sin begeistring for gjennomsnittet,
har han laget et eget vedlegg på 24 sider til boka. Her sammenligner han Ytre
Haugalandet med gjennomsnittet av andre kommuner – og han sammenligner også det
som skal bli Ytre Haugalandet med hverandre.
I sin begeistring over gjennomsnittet, unnlater imidlertid
Kaupang å fortelle oss som lesere hvorfor
han er så begeistret over dette. Åge Aleksandersen vil være lykkelig som
gjennomsnittsmann. Hva Kaupang mener at Ytre Haugalandet skal bli når de blir
gjennomsnittlige, er derimot mer uklart. Han nøyer seg i flere passasjer bare
med å konstatere at gjennomsnittlig er bra, slik som her: «En struktur med en felles storkommune vil kunne innebære en reduksjon
i tjenestetilbudet med 17,4 % i Tysvær og en tilsvarende økning med 4,1 % i
Karmøy, 2,5 % i Sveio og 1,4 % i Haugesund.» Det eneste tilløp til
begrunnelse for denne begeistringen over gjennomsnittet, er at Kaupang skriver at «(…) harmonisering av kostnadsnivået gir
et stort potensiale for mer likeverdige tjenester i regionen (…)». Dette
skjer helt uten at Kaupang forteller oss noe om hvilket tjenestenivå han mener
er fornuftig i kommunen som ikke finnes.
Merkelige møter
Sentralt i dannelsesromanen er beskrivelsen av de mennesker
forfatteren møter på sin reise. Dette er Kaupang merkelig tilbakeholden med å
fortelle oss noe om. Kanskje har dette noe med hans begeistring for
gjennomsnitt å gjøre? I så fall hadde det vært naturlig om Kaupang hadde møtt
et gjennomsnitt av befolkningen i det som skal bli Ytre Haugaland kommune.
Dette gjør han ikke, derimot skriver han at har gjennomført «om lag 40
telefonintervjuer». Hvem disse «om lag 40» er, forblir noe uklart – med unntak
av at 11 av dem er «næringslivsfolk i regionen». Resten beskrives som «rådmenn,
virksomhetsledere og kommunalsjefer. Kaupang er tydelig på at dette ikke er
statistisk holdbart – men velger likevel å presentere svarene i prosentuerte
tabeller. Spørsmålene kan tyde på at Kaupang er noe tvilende til prosjektet –
ettersom ett av spørsmålene lyder «En storkommune vil ikke gi grunnlag for
forbedret samhandling». Her kan vi av tabellen lese at 6 av de 11 ser betydelig
mer optimistisk på Ytre Haugalandet enn det Kaupang gjør, ettersom de erklærer
seg helt uenig i påstanden. På bakgrunn av telefonsamtalene med disse 11,
konkluderer Kaupang med at «(…) noen er veldig positive(…)» mens andre «(…) er
generelt positive, men likevel litt skeptiske(…)». Og det oppsummeres med at «Ingen
av informantene fra næringslivet er direkte imot en kommunesammenslutning i
området.» Denne mangel på entusiasme, kan kanskje ha sin bakgrunn i Kaupangs
lite motiverende spørsmål – og man undres på om Kaupang egentlig lengter mot
kommunen som ikke er.
Her spørs det om ikke Kaupang har bommet på formålet med
dannelsesreisen. Resultatet kunne blitt mye mer spenstig om han hadde tatt en
prat med folk ansikt til ansikt. Hvilke drømmer har folk om den nye kommunen
som enda ikke er? Har de noen tanker om hvordan kommunen kan bli et godt sted å
bo? Hva er det de savner i dag, som de kanskje kan få i kommunen som enda ikke
er? Dessverre ser det ut til at Kaupangs ønske om å presse verden inn i
tabeller og gjennomsnitt skygger for dannelsen som ligger i det å åpne opp for
det ukjente, å ta imot impulser fra mennesker som han ellers ikke møter.
Tilværelsens mål?
Kaupang har tydeligvis lagt ned en del tid og krefter på å
gjøre seg kjent med distriktet, og å forestille seg kommunen som ikke er. Desto
mer skuffende blir da konklusjonen, som har svært få visjoner for framtida, og
som ikke sier noe om hvordan Kaupang har utviklet seg i møtet med distriktet.
Det ser ut til at Kaupang har gått seg vill i sine egne tabeller, og at han har
latt sitatene fra ulike stortingsmeldinger og utredninger sette sterke
begrensninger på egne tanker. Når alt er beskrevet og vurdert, ender Kaupang
opp med konklusjonen om at Ytre Haugalandet kan spare 27,7 millioner kroner
hvert år dersom Sveio, Tysvær, Karmøy og Haugesund opphører å eksistere.
Tilværelsens mål blir å spare 27,7 millioner? Og på toppen av det hele, skaper
Kaupang stor usikkerhet om konklusjonen, ved samtidig å slå fast at etter 20 år
vil Ytre Haugalandet få en reduksjon i inntekter på 29,9 millioner? Hvis
tilværelsens mål er at man skal spare penger, høres det helt urimelig ut at
kommunen som ikke er skal få mindre å rutte med enn de kommunene som er?
Alt i alt ble dette en skuffende leseropplevelse – sjøl om
det er enkelte gode tilløp. Haugesund kommune bør i framtida satse på å utgi
litteratur av høyere kvalitet enn dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar